Å dømme før start
Jeg har i flere dager nå kjent at tiden er inne. Jeg har LYST til å begynne å skrive blogg, nyhetsbrev, Instagram innlegg... ett eller annet. Mer konsistent og ut i det åpne rom! Ikke masse Instagram poster i en inspirert periode og så fullstendig stille i uker eller til og med måneder slik som det har vært frem til nå. Ikke bare lage masse nydelig innhold til lukkede Facebook grupper eller kurs. Men skape en dør ut, og en dør inn, til mitt fantasifulle og innholdsrike univers. Så da er det jo bare å begynne å skrive da, og DERETTER finne ut hva slags form og hvilken arena det skrevne budskap passer inn i. Det er så ENORMT mye trykk, på enormt mye som vil ut. Jeg har jobbet meg gjennom lag på lag med diverse indre motstand, frykt og dårlige unnskyldninger for å ikke starte dette skrivearbeidet. Nå er det tomt på lager og jeg føler meg altså klar.
Og så var det det å begynne da!!!! ALT blir fort så fryktelig STORT for meg. Tankerekkene har liksom ingen ende. De bare raser nedover og nedover og nedover i dypet, kaninhullet på nysgjerrig jakt etter gulerøtter! Finner snarveier, bomveger, avveier og setter seg fast i rundkjøringer. Jeg blir på en måte fanget av min egen nysgjerrighet på mer innsikt og forståelse.
Og så har det plutselig gått en uke, kanskje to uten at et eneste ord har kommet ned på papiret eller ut på eteren (Instagram kontoen min eller startet en blogg!). Nå er det altså nok “av det tullet” hadde jeg lyst til å skrive. Og så er det nettopp DEN SISTE delen der “det tullet” jeg har sittet hele formiddagen i min egen kontemplasjon rundt og som satte i gang denne skrivingen i dag. Dømming! Den kollektive, enormt ødeleggende, og ofte veldig ubevisste, tendensen vi alle har til å dømme før vi en gang har begynt! Det er mange fasetter og vinklinger av dette og jeg kommer sikkert tilbake til både offermentalitet og mangeltankegang. Men dette er altså bare en start. En oppvarming. For å finne en flyt. Og bare starte!
Plutselig ble jeg igjen oppmerksom på hvor usannsynlig mye jeg fortsatt DØMMER absolutt alt og ingenting. Setter beskrivende merkelapper som sier noe om hva jeg tenker og mener om det. Jeg trodde jeg hadde avslørt det “trollet der” og tatt min indre dommer ned fra sin høye stol. Den gang ei. Trollet dukker opp i ny drakt og på nye, finurlige og utspekulerte måter hver eneste gang jeg beveger meg ut i ukjent terreng. Som igjen betyr at jeg ikke fullt ut AKSEPTERER det som er slik det er. Akseptere alle følelser: følelsen av utilstrekkelighet, håpløshet, tomhet, frustrasjon og så videre og så videre. Det er nemlig “Aksept” jeg egentlig har vært fasinert av og forsøkt å nærme meg fra alle mulige vinkler i, tja, mange år faktisk. Større og større aksept av alt og ingenting. Alt fra livets harde skole til dagens mikromagiske øyeblikk. For å mykne og berolige frykten. For å kunne lene meg inn i hvert øyeblikk med full tillit. Lene meg inn i meg selv og være trygg på at jeg alltid er her for meg selv - uten å forlate “bygningen”.
Det høres veldig enkelt og fint ut – lene seg inn i hvert øyeblikk med full tillit og tilstedeværelse. Det har vært en laaaaang reise må jeg innrømme. En reise ned fra kontrolltårnet (hodet) med et overaktivt alarmberedskapssystem (nervesystemet) for å finne trygghet og indre ro i kropp og sjel. Her nede fant jeg jammen meg et bankende hjerte også, godt innpakket med både rustning, festning og tornekratt. Et hjerte med en dyp lidenskap for å pakke ut, grave frem, polere og hente frem perlemorsglansen igjen. Gavene, talentene, potensialet. Frihet, kraft og glede over å bare VÆRE. Føle verdi, tilhørighet og mening i akkurat her vi er her og nå. Og det er HERFRA jeg nå har lyst til å la ordene flomme fritt ut fra! Ikke fra kontrolltårnet som er verdensmester på å bedømme vær og vindforhold, har full oversikt over flytrafikken, sammenlikner og har strenge sikkerhetstiltak for om et fly (blogginnlegg) kan slippes ut i det fri.
Så da er det bare å MYKNE og sakke ned farten! Puste og mykne pannen, slippe kjeven, slippe pusten ned i magen og bevisst slippe og flytte bevisstheten ned til hjerteområdet og inn i hjertet. Og BLI her - mens jeg skriver.
Kanskje jeg skriver mer i morgen. Kanskje neste uke. Hvem vet. Jeg har i alle fall et ønske om å komme inn i en mer konsistent flyt av ordflom UT. Så det etterhvert kan danne seg en slags jevn, nydelig strøm som siger intuitivt nedover elveleiet i sin naturlige flyt. Uten opphoping av kvist og kvast, langvarig tørke eller flomvarsel. Litt sånn forutsigbart uforutsigbart! 😊