Ommøblering - hilsen Universet
Jeg får plutselige innfall. Plutselig er det som skylappene faller av og jeg ser et mye større bilde av en helhet enn jeg gjorde før. Dette fører gjerne med seg en kjedereaksjon av innsikter. Og en boost av energi til å justere og ta tak i noe. Livet tar en brå vending – ALLTID til det bedre. For dere som er interessert i Human design – KLASSISK gate 51 – disse brå og livsendrende vendingene jeg skal skrive om i dag! Som jeg har i min bevisste Jupiter. Jupiter bringer med seg personlig vekst og optimisme. Så med denne komboen er det bare å lene seg inn i berg dalbanen med skrekkblandet fryd – i stedet for å stritte imot. DETTE er noe av gullet med Human Design - et verktøy, rammeverk og vokabular for å FORSTÅ og AKSEPTERE og INTEGRERE livets hendelser på en fruktbar måte, vise vei FOROVER mot mer frihet, kraft og glede og BRUKE energien sin mer bevisst i flyt og harmoni.
Tilbake til historien: Fullstendig kollaps, utbrenthet, var et faktum i februar 2014. Det er selvfølgelig ikke EN dag som skiller arbeidsfør og utbrent. Det er akkumulasjon av kronisk stress over et helt liv som toppet seg med ett par store påkjenninger på rappen som fikk begeret til å renne over. Vi klarer å stå i mer utfordrende perioder i livet over en gitt periode, så lenge det er rom for å prosessere og hente seg inn igjen mellom slagene (og ikke minst: at du vet hvordan du faktisk gjør dette, både prosessere, hvile og ta vare på nervesystemet). Når det bare baller på seg, lag på lag oppå hverandre så renner det til slutt over.
Etter 1,5 år med “tradisjonell” oppfølging hadde jeg fortsatt store søvnvansker og satt fast i mønsteret - “når jeg blir frisk”. Da kan jeg bytte jobb, da kan jeg begynne å trene igjen og komme tilbake til instruktørjobben på Elixia. Dette var min kjæreste hobby og et fristed for meg, et fristed fra meg selv. I step-timene mine glemte jeg alt annet. Jeg følte meg levende og fri. Jeg sang og ga alt av hele meg – uten filter. Dette ene stedet. Det er rart å tenke på nå. Hvordan filteret kom på med en gang jeg forlot senteret og inn i “flink pike” tilværelsen igjen. Jeg ser fortsatt for meg gangen på vei inn til de nydelige resepsjons kollegaene mine som alltid tok meg varmt imot og den dagen jeg plutselig KJENTE av og på knappen i det jeg gikk inn på senteret. Jeg skrudde AV en personlighet og PÅ en helt annen, mye friere versjon av meg selv. Så snudde bryteren igjen da jeg gikk ut av døra igjen. Jeg blir altså sååå fasinert av all denne ubevisste materien vi har som starter sin transformasjonsreise i det vi plutselig, eller seigt og langsomt, blir bevisst.
Uansett - plutselig gikk det bare opp for meg: jeg kommer jo aldri til å bli frisk her! Ikke i denne jobben, i disse omgivelsene, i det vi sitter fast i her og nå. VI FLYTTER! Det var bare SÅ klart og ikke et snev av tvil i noen celler i hele meg. Jeg som ikke hadde energi til å lage matpakker til barna mine sto plutselig å malte garasjeporter og lister for å klargjøre et hus for salg. I løpet av 2 UKER hadde vi kjøpt nytt hus i Ottestad, Stange, solgt huset vårt i Heggedal, Asker, sagt opp jobbene våre og sagt opp skole og barnehageplass til barna. Jeg STRUTTET av energi og pågangsmot.
Jeg brøt her blant annet med mitt eldgamle, og begrensende trossystem om at “man flytter ikke etter at barna har begynt på skolen”. Det er traumatiserende for barna. De trenger trygge og stabile omgivelser. Denne rigide (og helt koko) overbevisningen akkompagnert med blind overkompensering på alle fronter etter egen oppvekst i veldig utrygge og ustabile omgivelser var mye av årsakene til utbrentheten. ......Henger du med? Det er komplisert hvordan alle disse mønstrene på kryss og tvers lager skikkelig krøll i nøstet for oss. Og jeg så selvfølgelig ikke noe av dette midt i utbrenthet og flytteprosess. Dette er ting som blir klarerer og klarere etter hvert som vi klarer å nøste oss selv ut. Løsne opp i alle knutene og backlashene.
Vi flytte midt i første klasse for Mats, min eldste sønn. Jula 2015. Etter bare 2 uker på ny skole i ny, fantastisk klasse med fantastiske lærere sa Mats; hvorfor flyttet vi ikke før. Jeg har jo gått glipp av halve førsteklasse her.
Et viktig poeng her jeg vil trekke frem – jeg lette aldri etter denne “løsningen”. Jeg pushet ikke på noe for å få noe til å skje. Det var overhodet ikke hodestyrt. Det var en ekstremt kraftig og tydelig dytt fra Universet med innsikt som lyste opp midt i fleisen på meg. Jeg stoppet aldri og lurte på om det var lurt, sinnet fikk aldri overtaket på meg i denne enorme klarheten. Jeg var klar for dette skiftet, Universet syntes jeg hadde surra meg litt for langt ut fra mitt eget beste og jeg lot meg dytte i motsatt retning.
Ingen av oss i familien har snudd oss et halvt sekund og angret på avgjørelsen om å flytte. Det har vært en av de beste beslutningene jeg har tatt i hele mitt liv. Og det satte meg på et helt nytt spor videre på min vei tilbake til meg selv. Til helheten av meg selv, sannheten og motet til å finne min autentiske væren i alle omgivelser, i ulike relasjoner og situasjoner. En prosess med å gi slipp på falske masker og begrensende mønstre, prosessere en hel haug med begravde følelser og omfavne mer og mer tilstedeværelse med det som er.
Det gikk ikke så fort altså. Det har, og er, selvfølgelig både svinger og fartsdumper videre i denne berg og dalbanen av et liv også. Men der, i 2015, følte jeg at jeg faktisk var på vei MOT noe og at jeg selv hadde mer kraft og kapasitet til å velge i mitt liv enn jeg noen gang hadde hatt før. Jeg var faktisk på vei mot å ta tilbake min egen kraft. Uten at dette var noe som helst bevisst for meg der og da.
Jeg bare visste! Uten å vite eller kunne forklare hvordan jeg visste det jeg visste.