Undringsreise tilbake i tid og takknemlighet
Jeg satt på verandatrappen med bena i gresset og en varm kaffekopp i hendene og bare NØT varmen, lydene av sommer, og lot tankene flyte fritt etter en deilig lunsj ute i sola. Følte på en ekstrem takknemlighet. Og nesten litt ærefrykt og undring over denne luksusen jeg har, og har skapt helt selv. Jeg har gitt meg selv gaven av god tid og rom for å kunne skape, lytte til og flyte i min egen kreative flyt. Som JOBBEN min! Jeg ELSKER jobben min! Jobben min skaper meg og jeg skaper jobben min. Magisk dans, som må skapes i aller høyeste grad, det kommer ikke av seg selv. Og som ikke var det jeg skulle fortelle om nå 😊.
Jeg sitter nemlig og ruger på et vidunderlig, magisk, superNÆRENDE sommer olje-eventyr med koriander, da min nydelige, eldre nabo kom ut på sin veranda med vannkanne i hånda. Det er såpass avstand mellom min veranda og hennes at jeg bare så henne i øyekroken uten at vi “støter” på hverandre på noe vis.
Og dette “synet” satte i gang en lang undringsreise i mitt eget lille univers. Det å eldes, bo alene, ensomhet, trivsel og å regulere følelser og energi. For eksempel er det jo slik at jeg TRENGER og søker stillhet for å skape plass til at mine kreative “babyer” skal fødes. For at nye ideer, nye tanker og nye muligheter skal åpne seg. Jeg har ikke alltid gjort det. Før jeg ble kjent med dette kreative tomrommet var det verdens skumleste sted, som jeg bevisst og ubevisst unngikk på alle mulige måter. Det er også slik at vi må skape et trygt rom og en velkommen plass for at tanker, følelser og minner kan komme opp til overflaten igjen for å transformeres til noe verdifullt, i stedet for å sette seg fast i kroppen som undertrykt smerte og sorg. Dette har jeg LÆRT på min egen vei tilbake fra utbrenthet og i mine egne sorgprosesser. Det kom ikke inn med morsmelka for min del for å si det slik.
Min nabo har bodd alene i mange, mange år da mannen gikk bort så altfor tidlig. Hun er en særs oppegående og superinteressant dame å skravle med. Med nydelige livshistorier og refleksjoner. En meget klok dame. Jeg undret meg over hvordan noen, helt naturlig på sett og vis, prosesserer og fordøyer livets opp og nedturer til verdifull læring og erfaring og lever videre med godt mot og pågangsmot mens andre blir “fengslet” i rigide mønstre og måter å se og håndtere saker og ting på. Du kan se det i ansiktet, linjene, huden og spesielt i øyene om du ser godt etter – gløden på denne livsgnisten. Denne generasjonen jeg tenker på hadde på INGEN måte de samme ressursene tilgjengelig for seg slik vi har i dag. De hadde ikke yoga engang. Det hørtes nesten litt platt ut midt i denne sammenhengen. Jeg trekker frem yoga fordi yoga er nå et tilbud vi tar som en selvfølge og alle vet hva er. Terskelen for å gå på yoga er MYE mindre jevnt over i dag, enn det var bare for 8-10 år siden da jeg begynte å ha yoga i barnehage og foreldre var redde for at det var en religion.
Tilbake til undringsreisen min: Min oldemor (født i 1908) ble enke da hun lå på fødestuen med min bestefars lillebror! Hun hadde derfor ikke noe annet valg enn å gå rett ut i jobb etter fødsel og jobbet seks dager i uka på vaskeriet på sykehuset. Ingen barselpermisjon, pengestøtte eller psykolog/samtaleterapi hjelp for den saks skyld etter denne enorme påkjenningen. Hun kunne blitt bitter! Stram, sint, harm, full av offermentalitet og mangelmentalitet. Men det fantes ikke et snev av det! Hun var VERDENS snilleste, mykeste, varmeste, omsorgsfulle, tilstedeværende menneske! Jeg kan fremdeles fremkalle gleden jeg kjente på bare ved å gå opp trappa til leiligheten hennes, luktene, varmen og lydene. Og det å LANDE i denne RENE, trygge favnen.
Igjen blir jeg overveldet av en enorm takknemlighet for all støtten og hjelpen, alle verktøy, alle kurs, alle mentorer, alle veivisere, alle sjelevenner, ALLE, meg inkludert, som jobber der ute nå i dag for å hjelpe oss alle å LANDE i vår egen trygge favn. Og spesielt takknemlig for mitt aller mest kraftfulle verktøy for endring: de eteriske oljene, naturens kloke koner, som MINNER oss på vår iboende kraft og evne til å fordøye og prosessere livet like naturlig som vi fordøyer mat. Minner oss på at det GÅR an å endre selv de vanskeligste opplevelsene, det GÅR an å finne ny mening, ny giv, mer frihet, mer glede, mer tilstedeværelse selv om alle dører kan føles avstengt. Og i dag har vi masse, masse, masse ressurser tilgjengelig for oss slik at alle kan finne sin vei inn – om vi bare kan klare å åpne opp for å ta det inn. Ta inn et lite pust av håp, slippe det helt ned i magen som et lite frø som blir sådd - fult av nytt liv.